Kriminallitteratur og stereotypier

av Gro Jørstad Nilsen

I riktig gamle dager, før kriminalliteraturen oversvømte markedet, var det først og fremst i påskeferien folk i Norge leste kriminallitteratur. Nå leser folk krim hele året, men tradisjonen holdes i hevd på avissidene og i forlagsbransjen. Akkurat nå pøses det ut krim, og nå for tiden anmelder jeg mer krim enn andre typer litteratur.

Og faktisk er det interessant å måtte forholde seg til en sjanger som jeg vanligvis ikke leser så mye av. Jeg, og jeg tipper mange kritikere med meg, lar stort sett kriminallitteraturen seile sin egen sjø. Paradoksalt nok betyr det at vi knapt forholder oss til den type litteratur som blir mest lest.

Kriminiallitteratur har temmelig lav status her i Norge. Klassekampen anmelder for eksempel ikke krim i det hele tatt, noe som vel må sies å være litt en smule ironisk, all den tid jeg er 100 % sikker på at arbeiderklassen leser masse krim.

I løpet av de siste to ukene har jeg lest fire kriminalbøker. To norske, en svensk og en amerikansk. Det som slår meg er hvor forskjellige de er. Tre av dem er riktig gode. Den eneste som bekrefter mine fordommer om at krim er samlevare og overfladisk underholdning er svenske Helene Tursten. De stereotype skurkene hennes (utlendinger og tatoverte motorsykkelbander) gjør meg faktisk indignert. Hvis folk lar seg påvirke av stereotypier, så bør kriminallitterauren ta sin del av skylden for økende fremmedfrykt. For eksempel her, hvor Tursten lar etteforskeren komme med følgende betraktninger rundt en ung innvandrer i romanen ”Dødens skygge”:

”Hun var lei av å ta imot dritt fra alle hold og alltid bli mistenkeliggjort. Om noen år ville denne guttepjokken kaste stein på brannmennene og politifolkene som rykket ut til forstedene fordi ungdomsgjenger satte fyr på biler. Kanskje ville ha ta opp arven etter broren og begynne på en løpebane mot de høyeste sirkler i en kriminell gjeng. Det hjalp ikke med foreldrenes omsorg. De lettjtente pengene og fellesskapet i gjengen hadde en sterkere dragning. Respekt, kjappe penger og identitet var stikkordet. Ungguttene ville gå sine egen vei. Desverre bar veien ubønnhørlig utforbakke, dypere og dypere ned i narkotikahelvetet og den kriminelle verden, tenkte Irene”. (side 183)

Dette høres ut som deterministisk vås, spør du meg, på grensen til rasismen. Men i kriminallitteraturens verden lever stereotypiene sitt eget liv, og det virker som det er helt greit. Påvirker det folk? Jeg vet ikke, men jeg skulle gjerne sett en undersøkelse som så på folks lesevaner i sammenheng med hvor rasistiske og fordomsfulle de er.

Kriminalitteraturen bør i hvert fall behandles mer seriøst av kritikken. Både fordi det er mye bra å finne innenfor sjangeren, men også fordi fordumsfulle sjarlataner må få motstand fra kvalifisert hold.

Annonser